Knivmakingens historie
Byen Sakai ligger ved Osaka-bukta på den japanske hovedøya. Det sies at grunnlaget for knivmaking ble lagt så tidlig som i det 5. århundre f.Kr., da de store gravhaugene, kofun, ble bygget. Dette krevde gode verktøy, som ble fremstilt av lokale håndverkere.
På 1300-tallet ble Sakai hovedstaden for tilvirking av samurai-sverd. Byen beholdt sin posisjon i århundrene som fulgte, og på slutten av 1500-tallet begynte de å lage kniver etter samme fremgangsmåte som ble brukt for de berømte sakana-sverdene. Knivmakingen var en følge av at portugiserne innførte tobakk i Japan. Det krevdes gode kniver til å skjære tobakk med, og etterspørselen eksploderte. De første tobakksknivene ble laget i Sakai, og de ble raskt kjent over hele landet for sin enestående skarphet.
Den såkalte Meiji-restaurasjonen fant sted på slutten av 1860-tallet. Shogunatet mistet makten, keiserdømmet ble gjeninnført og det ble iverksatt tilak for å modernisere Japan. Samurai-klassen mistet mange av sine privilegier og hadde ikke lenger lov til å bære sverd. Selv om hæren fremdeles trengte sverd, sank etterspørselen og mange av produsentene begynte å lage kniver i stedet.
Tradisjonell japansk knivmaking omfatter mange trinn som alle krever gode ferdigheter. Smiingen (hizukuri), der metallet varmes opp og hamres i fasong, sliping og skjerping (hazuke eller togi), der bladet får en skarp egg, og endelig skaftingen (ezuke), der bladet festes til et skaft i magnoliatre.
Dagens håndverk bygger på teknikker som er nedarvet fra tidligere tiders mestre. Kniver fra Sakai lages av både hardere stål og av mykere kullstål, som varmes opp i en ovn som holder 1300 oC, og smis sammen. Det vanskeligste er å holde riktig og jevn temperatur i ovnen. Hvis det er for varmt, kan bladet bli skjørt, og hvis det er for kaldt, bindes ikke stålet sammen på riktig måte.
Bladet varmes opp, hamres til og avkjøles i ulike trinn og ved ulike temperaturer. Ujevnheter godtas naturligvis ikke, og bladet bearbeides omhyggelig med ulike store og små hammere slik at det skal bli helt jevnt. Det kreves lang øvelse og stor nøyaktighet for å smi et riktig godt knivblad.
Det ferdige bladet slipes deretter med stadig mer finkornede slipesteiner for å få en egg med riktig vinkel og skarphet. Til slutt får bladet et skaft av magnoliatre, som brukes fordi det motstår råte godt. Ved hjelp av en treklubbe bankes knivbladet omsorgsfullt inn i skaftet, som så får knivmakerens stempel. En ny kvalitetskniv er klar for levering.
